Tiden er en tikkende bombe..

Tiden er en tikkende bombe der sekunder er antall dager som du febrilsk prøver å holde igjen med håndflaten.  Tiden er en illusjon, et system vi mennesker har laget oss for å prøve å holde styr på hverdagen: skole, aktiviteter, venner, nye venner, gamle venner, familie, blomster, bier. En evigvarende syklus av naturens magi og skapelse. Og i grønne enger jeg går. Og rundt meg svever tusen-millioner hvite pollendotter.  Sakte og fredfult med solen i bakhånd som glittrer selv på E6'en.  Det er vakkert, og i et åndedrag går du i en drøm langt utenfor virkeligheten. Her alt er hvitt og det føles som dine nakne føtter går på silkemykt sukkerspinn.  Du tenker ikke, du føler.  Føler tiden, det sekundet.  Tankene dine skriker at alt kan bestemmes på brøkdelen av et sekund, tankene dine har kanskje rett. Kanskje det sekundet som vil komme er det eneste avgjørende. At tiden etter ikke har betydning, at tiden etter er uklart bilde av noe man aldri helt vil forstå, før man plutselig står der, og den plutselig er der. 

Men selv om du ikke kan stoppe tiden, selv om du ikke kan ønske, gråte eller fly med dine frie vinger tilbake har du tankene, minnene.  Et uforklarlig fenomen som færrest av oss med helhet kan begripe og forstå.  Og glad vær du menneske for det, at det finnes noe større enn deg selv.